Det er en tydelig sammenheng mellom et lands antibiotikabruk og forekomsten av resistente bakterier. For å begrense problemene som antibiotikaresistens gir, er det derfor nødvendig å holde antibiotikaforbruket så lavt – og så smalspektret – som mulig, selvsagt uten at det går ut over pasientene.
Fastlegepraksis og legevakt står for rundt 80 % av antibiotikabruken i Norge. Det er helt naturlig at forbruket er høyere utenfor sykehus enn på sykehus, i og med at de aller fleste infeksjonssykdommene ferdigbehandles utenfor sykehus. Samtidig er det slik at det brukes langt mer bredspektret antibiotika, og langt mer antibiotika pr pasient, på sykehus enn utenfor sykehus. Sykehusene omtales derfor gjerne som «drivhus» for antibiotikaresistens. Det høye forbruket utenfor sykehus oppveies dermed på sett og vis av at dette forbruket er mer smalspektret. Alt i alt er det vurdert at det såkalte resistensdrivet – altså antibiotikabruk som fører til resistensutvikling – er like stort utenfor sykehus som på sykehus. Riktig antibiotikabruk er derfor like viktig i allmennpraksis som på sykehus.
Over halvparten av all antibiotika i allmennpraksis går til behandling av luftveisinfeksjoner. Det er særlig her det er mye å hente på riktigere antibiotikabruk.
Se også Nasjonale faglige retningslinjer for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten.